Klassiske kulturspråk
Innføringskurs

Hvorfor studere klassiske kulturspråk?

Verdenshistoriens klassiske skrifttradisjoner er en fellesmenneskelig kulturarv, og Norsk filologisk institutt fremmer derfor studier av klassiske orientalske språk som sanskrit, kinesisk, sumerisk, akkadisk, tibetansk, hebraisk, persisk og arabisk ved siden av de klassiske europeiske språkene, som gresk, latin og norrønt. Disse språkene er porten til et univers av historiske, skjønnlitterære, religiøse, vitenskapelige og filosofiske tekster som representerer verdens kulturhistorie fra ca. 3000 f.Kr. til ca. 1500 e.Kr. Historisk filologi befatter seg vanligvis med tekster fra denne førmoderne perioden, men også tekster fra tidligmoderne tid (1500–1800) og endog «klassiske» tekster fra 1800-tallet kan regnes som materiale for det samme faget.

Fortidens skriftarv – enten det er skjønnlitteratur, religiøse skrifter eller filosofisk og vitenskapelig litteratur – er nøkkelen til å forstå kulturhistorien, til å forstå hva mennesket har vært og kan være. En utdannelse i klassiske språk og litteraturer er berikende; mange av historiene, fortellingene og mytene er underholdende – ikke minst når man leser dem på originalspråkene. En slik utdannelse gir oss en mye dypere forståelse av hva som er unikt med dagens samfunn og forskjellige menneskekulturer.

I møte med en mer globalisert verden er en innsikt i den fellesmenneskelige skriftarven svært betydningsfull for kommunikasjon mellom ulike land og folkeslag. Verdensreligionenes «hellige skrifter» er et fremragende eksempel på den betydningen skriftarv har for kultur og politikk i dagens samfunn.

Fordi alle fag har en historisk dimensjon, er filologisk kompetanse relevant for de fleste fag i noen grad. En utforskning av økonomisk historie kan være avhengig av ekspertise i å lese kileskrifttavler på sumerisk, akkadisk eller hettittisk. Statsvitere kan ha behov for rådgivning fra noen som kan lese Platon på gammelgresk eller Augustin på latin. Allikevel har noen fagområder utvilsomt mer behov for kompetanse i historisk filologi enn andre, og man kan nevne særlig: arkeologi, filosofi, lingvistikk, litteraturvitenskap, antropologi, religionshistorie/religionsvitenskap, teologi, kunsthistorie, kulturhistorie, og idéhistorie.

Studiet av klassiske språk, historie og litteratur er først og fremst verdsatt som dannelsesfag – altså fag som gir studenten en omfattende detaljkunnskap om verdens store kulturtradisjoner. «Dannelse» er en grunnverdi som arbeidsgivere i flere moderne bedrifter i økende grad har lært å sette pris på – i en tid hvor arbeidslivet er mer fleksibelt enn tidligere, og hvor hver enkelt ansettelse i mye større grad enn før er knyttet til et mangfold av personlige egenskaper.

Det bør også nevnes at de analytiske ferdigheter man tilegner seg ved å studere klassiske språk gir en språklig og kulturell forståelse som ikke er tilgjengelig gjennom noen annen utdanning. Vi lever i en global verden hvor selv språk som opprinnelig var svært ulike – for eksempel norsk, kinesisk og arabisk – nå mer og mer tilpasser seg felles kognitive kategorier og lignende samfunnsmessige fenomener. Mye tyder på at norrønt og latin vil oppleves mer fremmed for en nordmann i dag enn det moderne kinesisk og arabisk vil gjøre. Faktisk kan man si at det nettopp er i denne kulturelle og historiske avstanden og i denne opplevelsen av det ukjente og fremmede at man finner en av de største verdiene av å tilegne seg de klassiske språkene. Disse språkene gir oss en anledning til å utvide vår menneskelige forståelse og styrke vår evne til å håndtere ukjente sider ved mennesket, enten det gjelder individets tenkning eller samfunnslivets dynamikk.

Samtidig er den litterære, religiøse og vitenskapelige kanon et rikt arkiv som rommer dyp innsikt vunnet gjennom tusenårig erfaring i svært ulike omgivelser og under helt forskjellige forutsetninger. Den tradisjonelle betegnelsen for denne innsikten er «visdom», og studiet av historisk filologi er i stor grad et studium av menneskelige visdomstradisjoner. Filologien forutsetter en kompromissløs historisk og språklig metodisk tvil, og den krever – i motsetning til mange nyere fagdisipliner som befatter seg med ord og tanker fra historiske samfunn – at man tenker de gamle tanker på ny, gjennom de opprinnelige språkene og i den opprinnelige kulturelle konteksten. Å oppleve historien direkte er kanskje umulig, men hvis man skal forsøke er det ingen tvil om at studier av de historiske språkene er stedet å begynne.

Selv om historien noen ganger kan tale direkte til oss, og selv om den eldre litteraturen i mange tilfeller kan være direkte relevant for dagens samfunn, er den mest verdifulle klassiske litteraturen allikevel den som er så annerledes fra det vi er vant til at den tvinger oss til å tenke på andre måter – tvinger oss til å tvile på det vi vet om hvordan mennesker tenker og hvorfor de handler som de gjør. Den flere tusen år gamle antikke og klassiske litteraturen fra ulike deler av verden rommer en menneskelig erfaring som vanligvis er utilgjengelig for moderne mennesker, men som man kan tilegne seg når man studerer originalspråkene. I tillegg kommer den rent lingvistiske innsikt man oppnår gjennom å beherske disse språkene, med sine utallige særegne måter å organisere verden på i grammatiske strukturer og sinnrike ordforråd.

 

Evnen til å forstå klassiske språk, antikk litteratur og religiøse tradisjoner forandrer vårt syn på verden, og de som studerer historiske tekster i originalspråk får en unik bakgrunn både for fremgang i yrkeslivet og for sin personlige utvikling.

 
MER INFORMASJON OM STUDIETILBUDET

Norwegian Institute of Philology (PHI)
P.O. Box 2709 Solli

N-0204 Oslo

Telephone: +47 954 01 754
Email: institute@philology.no

Contact us

 

Org. nr. 885 754 562

 

© PHI 2017–2020

Visiting Address:

Gydas vei 4, Majorstuen

(With MF Norwegian School of Theology, Religion and Society)

Letter-logo_m-tekst.png
MF-logo-outline_eng-2linjer-farger.png
  • PHI on Facebook
  • PHI on Twitter
  • PHI on Instagram
institutum-norvegicum-philologiae.png